Alf Kåre Lefdal

Camilla Bakken Øvald (samfunnsøkonom og politisk rådgiver i SV) skriver i essayet Visjoner for velferd (kun tilgjengelig for abonnenter): Gi meg drømmer og visjoner, populistisk, urealistisk vrøvl, forslag som kan diskuteres, modelleres og omformuleres, og kanskje, etter en tid – hvem vet – gjennomføres.

Hennes argument er at de store og “umulige” prosjektene i samfunnet (infrastruktur, velferdsreformer) krever visjoner og langsiktighet for å bli gjennomført, og ville ikke blitt gjennomført med 4-årshorisont og fokus på årets budsjettbalanse.

Tor Andre Wigmostad har også kommentert essayet i bloggen sin, og ber der alle partiene om å komme opp med én visjon for samfunnet.

Det vel denne holdningen som er antitesen til konservatismen. I innledningen til Høyres program står følgende: Konservative mener at samfunnet utvikler seg best gjennom gradvis fornyelse. Slik valgdebatten foregår nå, og slik det politiske klimaet er for tiden, så er det dette synet som råder.

Små og mellomstore endringer er mulig å få til, fx. T-baneringen i Oslo, Fjordbyen i Oslo og ny hovedflyplass på Gardermoen, men større endringer som hurtigtog til Stockholm og gratis kollektivtrafikk finnes det ikke plass til på budsjettet, og det blir derfor umulig å gjennomføre.

Så, er det så galt? Tja, det hadde vært spennende å se hva Høyre hadde kommet opp med om vi fikk krav om komme opp med en radikal visjon, og jeg er med på at vi skal diskutere vyene for samfunnet om tjue til femti år. Jeg er likevel blant dem som er skeptisk til “store jafs”, og foretrekker å gå et skritt om gangen.

Én visjon hadde vært bra, men SV sine utallige “visjoner” for et “bedre” samfunn i alle fall ikke veien å gå. Det eneste de oppnår er å føre en valgkamp på feil premisser.